Epistel om 100-meterskogen
Lenge leve 100-meterskogen! Disse knøttsmå flekkene av villmark, som ingen har brydd seg om. Og som derfor har fått leve i fred.
I 100-meterskogen kan rådyra ha daghvile, før de drar ut for å beite tulipaner i hagene omkring. Rev og grevling finner hiplasser. Fuglelivet er også rikt.
Foto: Wolfgang Maehr/Flickr (CC BY 2.0)
Jeg er nokså brennsikker på at jeg har sett den rødlistede hvitryggspetten i skogen ved Kjeller flyplass. Der den i tilfelle hekker sammen med TigerMoth og F16. Det er i det minste rikelig med gammel bjørk, som hvitryggspetten liker. (Synet av spetten er ikke belagt, så ikke alle ornitologer er overbevist…). Langs Ljanselva i Oslo er det et parti som er døpt “Urskogen”. I strengt biologisk forstand er det vel neppe urskog, og avstand til nærmeste inngrep kan nok måles i meter heller enn kilometer. Og likevel er det så bratt og trangt at området har fått ligge i fred. Her får trærne leve og død en naturlig død. Og død ved blir liggende til glede for sopp og småkryp. Samtidig går det en sti gjennom dalen, så de som er noenlunde gangfør kan oppleve naturen på nært hold. Hele elvedalen er en korridor mellom Oslofjorden og Østmarka, som blir mye brukt av folk og dyr.
Foto: Eirik Solheim/flickr (CC BY 2.0)
Her på Strømmen øst for Oslo, har beveren slått seg til i elva midt i bebyggelsen. Den feller trær i elveparken. Disse beverne er etterkommere etter de Sverre M. Fjeldstad satte ut i Østmarka for snart 50 år siden.
100-meterskogen kan også være et fristed for mennesker, enten det er unger, eller diverse “løse eksistenser”. Noen ganger fører det til forsøpling, men ett sted skal slike være også. Ved Ljanselva hadde byoriginalen Ole-Bjørn sitt brakkepalass. Et kjempehus bygd av gamle anleggsbrakker. Nå er mannen og palasset bare et minne, men Ole-Bjørns plass er blitt et sted for formidling av naturkjennskap.
Langs Bårlibekken i Lørenskog går natur og kultur side om side, se bilde. Her er det lagt en turvei gjennom et gammelt kulturlandskap. På den ene siden er det dyrket mark, på motsatt side av bekken er skogen i ferd med å overta gammel beitemark. Også her trives beveren, og bygger dam der det passe den.
Denne teksten er skrevet av limnolog Arne Andersen. Arne er veteranen i gruppa, og den desidert stødigste på det fantastiske universet vi finner i elver, bekker og innsjøer. Dersom du legger på en mynt kan du bare lene deg tilbake og få en liten foss (hehe) av info om alt fra steinfluelarver til elvemusling og sverming av mygg. Han er opptatt av å formidle geologi og vannkjemi til planter og dyr, for å vise frem helheten i økosystemet.