Månedens primat: Gibbon!
Dette innlegget av månedens primat har jeg gledet meg lenge til! Ikke fordi vi har kommet til den siste av menneskeapene, ingen grunn til å feire i seg selv, men fordi denne primaten minner meg mye om meg selv. Den får meg til å føle meg som en naturlig del av evolusjonshistorien rett og slett. Av alle de ikke-menneskelige (ikke-homo) primatene, er dette de mest skravlesyke og vokale av de alle (ikke den mest høylytte, men det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg). De elsker å kjefte på naboen og bruker mye vokalisering til å beskytte territoriene sine, men skravler også for å skape relasjoner og knytte tette bånd med de de er aller mest glad i. Hvorfor i all verden skravler de så mye?
Svaret ligger i gibbonenes leveområder. Vi befinner oss nemlig fortsatt i regnskogen, som er kjent for store mengder nedbør (1800-2000 mm i året), nærmere bestemt i India, Bangladesh, sør-øst-Asia og Indonesia. I den asiatiske regnskogen er vegetasjonen tett, og det er ikke alltid lett å se den du ønsker å kommunisere med dypt inn i øynene, men lyden bærer godt og da lønner det seg å velge muntlig kommunikasjon. Så ikke bare skravler de, men de synger også ved hjelp av omdannelser i strupehodet. Og siden de bor i regnskogen elsker de selvfølgelig frukt, men spiser også av en stor variasjon av insekter og andre vertebrater.
Foto: Eric Kilby/Flickr CC BY-SA 2.0
Den skravleglade familien til gibbonene, Hylobates, består av 16-18 ulike arter og varierer i størrelse fra 4 til 12 kg. At gibbonene er godt tilpasset til et liv i trærne kan man lett se. De har veldig lange, nesten alienanktige armer som sammen med roterende skuldre gjøre det lettere å svinge fra gren til gren, en brakierende art akkurat som sjimpansene. Fingrene er abnormalt lange, men tomlene er korte, og dermed går det lekende lett å gripe seg godt fast.
Kjønnene er like i størrelse men har fortsatt en form for kjønnsdimorfisme. Hannene og hunnene kommer nemlig ofte i forskjellige farger, et fenomen vi kjenner godt fra fugleriket.
Foto: Anthony Cramp/Flickr CC BY 2.0
Sosialt kategoriserer vi gibbonene som monogame, og de deler på å ta vare på avkommet. Men som vi tidligere har lært liker også denne primaten og ligge litt rundt i all hemmelighet.
Gibbonene er som nevnt den siste arten av menneskeapene (Hominoidea), en overfamilie i ordenen primater. Men videre deles denne overfamilien inn i to familier: 1) Hominidae, hominidene som inkuderer menneske, sjimpanse, bonobo og orangtanger, og 2) Hyloblates, hvor gibbonene befinner seg alene. Fellestrekk for alle menneskeapene er at de har kjegleformede brystkasser, et indre halebein og nedre sidetenner er lengre en tennene i midten. Men, gibbonene får allikevel ikke være helt med i storfamilien til de store apene. De er for små i størrelse. De er “mindre aper”. Og her synes jeg vi reddes inn av det norske språket for på engelsk heter de “lesser apes”, og det høres rett og slett bare formærmende ut. De er altså bare mindre i kroppstørrelse, har små hoder og derfor også noe mindre hjerner. I tillegg har de tettere pels enn sine overfamiliære slektniger. Og det er vel ingen ting å skamme seg over.
Foto: Eric Kilby/Flickr CC BY-SA 2.0
Så som vi nå forstår har vi klatret ferdig alle grenene av apene. Hjernene begynner å bli mindre, pelsen kanskje noe tettere. Men fortvil ikke, primatologien er et karneval av spennede familer og arter. Fremover nå har primatene våre haler, i neste innlegg går vi herved over til apekattene.
Denne teksten er skrevet av primatolog og eventyrer Anita Eriksen.
Anita er kronisk rastløs, overkvalifisert og et av de rauseste menneskene du vil møte. I løpet av 2021 kommer hun til å ta rollen som prosjekleder i Lei en biolog, og er med på å utvikle "Foredragsklubben" for å bidra til den faglige utviklingen i Lei en biologs medlemsforening.
