Skogen er ikke bare trær

 

Vi har vel alle hørt den kjente barnesangen som begynner med “jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro”, og jeg vil tippe at flere av dere som leser det her har benyttet skogen litt mer enn man pleier de siste 15 månedene. Og da kan det jo være greit å vite litt om det flotte, grønne landskapet vi heldigvis har ganske mye av i Norge.

Norsk skog i et nøtteskall; for det meste gran (44%) og furu (31%), men også noe løvtrær (25%.) Foto: Terje Franklin-Alming.

Norsk skog i et nøtteskall; for det meste gran (44%) og furu (31%), men også noe løvtrær (25%.)

Foto: Terje Franklin-Alming.

Norsk barskog er en del av et enormt grønt belte med trær som går rundt den nordlige halvkulen. Vi kan se på det som jordas grønne pannebånd, men det offisielle navnet er taiga. Dette pannebåndet dekker omtrent 17% av planetens landareal. Og litt som Starbucks, så er den ganske lik, uavhengig hvor i verden du er. Vandrer du rundt i den russiske eller nordamerikanske delen av taigaen, vil det se ganske likt ut som hjemme; mye gran og furu med et dryss av løvtrær her og der. Taigaen og de andre skogene rundt omkring på jorda gjør en viktig jobb i å fange og lagre CO2. I tropiske områder fanges mesteparten av karbonet i den delen av plantene som er over bakken. Siden det er godt og varmt hele året, blir døde planter fort brutt ned og CO2-et frigjøres, så lite rekker å bli begravet. I våre skoger så er mye av karbonet lagret i jordsmonn og røtter, og fordi vi har vintere, bruker døde trær mye lenger tid på å brytes ned. Dermed ligger 80% av karbonet i skogen vår under bakken.

Mose dekker de fleste norske skogbunner. Disse plantene er viktige fordi de kan holde på store mengder vann (inntil 20 ganger sin egen vekt) og er veldig følsomme for miljøgifter, så de kan brukes som miljøindikatorer. Foto: Camilla Olsen.

Mose dekker de fleste norske skogbunner. Disse plantene er viktige fordi de kan holde på store mengder vann (inntil 20 ganger sin egen vekt) og er veldig følsomme for miljøgifter, så de kan brukes som miljøindikatorer.

Foto: Camilla Olsen.

Når du leser dette, så bruker du internett, også kjent som the World Wide Web. Men, til tross for at folka ved CERN var ufattelig smarte som klarte å finne på noe sånt, så kom skogene dem i forkjøpet med noen millioner år. Under bakken finnes et nettverk av røtter og sopphyfer som sender og mottar informasjon og næringsstoffer. Dette nettverket, som har blitt kalt Wood Wide Web, gjør at trær kan “snakke” sammen. Dersom et tre blir angrepet av skadedyr, kan det “si ifra” til de andre trærne i nærheten, slik at de kan begynne å produsere stoffer som beskytter dem. Og et mortre kan sende næringsstoffer til sine avkom i magre tider. Et samarbeid mellom plantenes røtter og spesielle sopparter (på fagspråket kalt mykorrhiza) gjør dette mulig. Samarbeidet har vært så vellykket at 80% av alle planter i verden bruker det. Ikke engang Microsoft har så stor brukerandel.

Mange sopparter og trær samarbeider godt. Soppen er flink på å ta opp næringsstoffer, mens trærne er eksperter på å lage sukker. Dermed kan de bytte disse stoffene med hverandre og begge tjener på det. Foto: Terje Franklin-Alming

Mange sopparter og trær samarbeider godt. Soppen er flink på å ta opp næringsstoffer, mens trærne er eksperter på å lage sukker. Dermed kan de bytte disse stoffene med hverandre og begge tjener på det.

Foto: Terje Franklin-Alming

For oss ser kanskje ikke et dødt tre så spennende ut, men for en rekke insektarter er restene av en død furu eller eik rene Burj Al Arab. Her kan de overvintre (noen få arter foretrekker å legge egg istedenfor) og får en viss beskyttelse fra elementene. Døde, hule trær er fine hjem for bier som har bolene sine her og overlever vinteren ved å klumpe seg samme og trøkke i seg mer honning enn Ole Brumm i en spisekonkurranse. I den samme type trær finner man også redene til diverse fuglearter, bla. hakkespettene, noen ugler og flere av meisefuglene.

Haukugla (Surnia ulula) hekker i døde, hule trær. Det er også en av få uglearter som er dagaktive, så hvis du går en tur i skogen så kan det hende du får se en. Foto: Charlotte Hallerud.

Haukugla (Surnia ulula) hekker i døde, hule trær. Det er også en av få uglearter som er dagaktive, så hvis du går en tur i skogen så kan det hende du får se en.

Foto: Charlotte Hallerud.

Så må jeg si noe som kanskje virker like dust som et surfebrett av betong; vi trenger mer skogbranner i norsk skog. Men det er faktisk sånn at litt skogbranner er bra for naturen. Flere arter er tilpasset at det brenner av og til; noen frø må bli varmet opp for å spire og noen planter bruker brannen til å spre seg. Men i dag kan du nesten ikke tenne et lite bål eller matche med noen på tinder i skogen uten at det kommer et fly og dumper 130 000 liter vann på deg. Så vi må faktisk jobbe litt med å la noen skogbranner få rase fra seg.

Veier og jordbruksområder er store kilder til fragmentering av skog verden over. Foto: Kalyanvarma/Wikimedia Commons

Veier og jordbruksområder er store kilder til fragmentering av skog verden over.

Foto: Kalyanvarma/Wikimedia Commons

Norge er blant de få landene hvor mengden skog har vokst de siste 100 årene. Den har faktisk tredoblet seg i volum. I dag står det omtrent 86 milliarder trær rundt omkring i landet! Og det er kjempebra. Men på samme tid har skogene blitt mer fragmentert. (Dette gjelder ikke bare skog, all natur i landet blir delt opp i mindre biter av veier, kraftgater, bebyggelse osv.) Dette kan være et problem for dyra som bor der. For se for deg kjøper et stort, fint hus. Men kjøkkenet og stua ligger på hver sin side av en vei. Og soverommet ligger bak et kjøpesenter. Ikke akkurat oppskriften for et idyllisk familiehjem. Nå har ikke dyra egne deler av skogen som de bruker som soverom, kjøkken, bad osv. men det at vi hele tiden kutter opp landskapet i mindre deler gjør det vanskeligere for dem å leve der. Heldigvis er ikke stier noe stort problem, så gå så mange turer i skogen du bare vil!


 
 

Teksten over er skrevet av Terje Franklin-Alming, utdannet marinbiolog, skravlebass og fotoentusiast. Terje holder til i Oslo og frilanser ved siden av jobben som tekniker på Veterinærinstituttet.
Terje er den tørreste personen du møter, så husk å ta med en flaske vann om dere skal ut i ordduell!

 
 

Likte du teksten? Blogginnleggene skrives på frivillig basis av biologene, og vi setter alltid pris på donasjoner. Dersom du vil donere en slant er du hjertelig velkommen til å vippse til:
657032: disse pengene går til ASet, som jobber non stop med å sysselsette biologene, skape arbeidsplasser og få hjulene til å gå. ASet har ansvar for sosiale medier (facebook og instagram) og til å drifte denne nettsiden. En vipps hit er med på å skape en tryggere base for frilanserne.

597273: disse pengene går til foreningen, som er det sosiale elementet. Foreningen er 100% frivillig, og står for nettverksbyggingen, sosiale sammenkomster og utviklingen av de pedagogiske egenskapene til biologene. En vipps hit er med på å gjøre det mulig for oss å samles (når koronaen tillater det) for å bli bedre kjent, lære av hverandre og legge planer for fremtiden

 
Forrige
Forrige

Månedens primat - mer om dæ sjæl!

Neste
Neste

Slimålen: Norges diskvalifiserte nasjonalfisk