Den største primaten: gorillaen

 

Neste primat på en gren i evolusjonstreet er også en med relativt begrenset leveområde. Den lever langs ekvatorbeltet i Afrika, og kan skryte på seg å være den største av alle nålevende primater. Jeg snakker selvfølgelig om gorillaen. Vi har DNA-bevis på to ulike arter: øst- og vestafrikansk, og deler de inn i to typer: lavland- og fjellgorillaer. De aller mest kjente er fjellgorillaen, som seg hør og bør er lengre på håret enn lavlandsgorilla, og er en underart av den Øst-Afrikanske arten som lever i skogen langs grensene mellom Uganda, Rwanda og Kongo.

Gorilla går på alle fire (men husk at man ikke kan si at den er firbent: den har som du og jeg to armer og to ben), på knokene på hendene og på fotsålen på føttene. Både fjell- og lavlandsgorillaen lever størsteparten av livet sitt på bakken og spiser lavkvalitets plantemat som gress og bakkevoksende planter. Det hender de klatrer opp i et tre og spiser noen frukt hvis de får muligheten, og siden det er større antall og utvalg av trær i lavlandet har de som henger der et litt større tilbud. Men som nevnt kan gorillaen fete seg opp til imponerende størrelse, en voksen hann kan bli over 200 kg, med ekstremt store hodeskaller og enorme kjever med massive kinnputer. Hunnene er halve strørrelsen på 100 kg

Foto: Kadie Callingham

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva man måtte ha brukt mesteparten av dagen på hvis man skulle opprettholde sin egen kroppsvekt på gress, mose og andre småplanter du finner på plenen. Og gorillaen er så tilpasset til en diet lav på næring at den, i motsetning til sjimpansene, ikke reiser lange distanser for å finne bedre mat i tider hvor favorittmaten blir borte. I stedet benytter de seg av såkalt fallback food, mat som er av enda dårligere kvalitet. Gorillaen er altså villig til å bruke mye av tidsbudsjettet sitt på maten. 

Gorillaen er kjent for å bruke, men ikke lage verktøy. De bryter av kvister eller bruker grener de finner til å fiske etter insekter med, men manipulerer ikke verktøyet på samme måte som sjimpansene. Hunngorialler er også observert å bryte av grener for å bruke som måleinstrument for vanndybde og bruke som vandrepinne. Gorillaer sover oftest på bakken, men lager gjerne senger eller reder for å legge seg i. Det spekuleres i, men har ikke blitt funnet beviser for, at lavlandsgorillaer med mer tilgang til trær kan bygge reder i trærne. Dette med redebygging er et veldig spennende tema hos primater. Det er noe vi ser hos alle menneskeapene. Som oss er de (vi) avhengig av dyp REM søvn for å lade våre store hjerner med enorme kognitive evner. Å bygge rede øker beskyttelse mot farer i natten og gir komfort, så det forståelig fra et økologisk adferds-perspektiv, men det er også veldig interessant fra et antropologisk perspektiv. Å bygge noe å “bo i” selv for en kortere periode skaper en form for tilknytning til et sted, et “hjem” for natten. Vender de ville menneskeapene tilbake til faste soveplasser, har sine favoritttrearter eller bygger reder i en viss høyde i trærne?  

Foto: Kadie Callingham

En ting vi vet om gorillaen er at det er en dominant hann, sølvryggen, som er “sjefen”. Han er familiens beskytter, et ansvar han gjerne deler med sin sølvryggede bror eller nær slektning, og han har parringsrett, et ansvar han ikke deler like gladelig, men ofte uvitende. Svarthårede ungkarsgrupper sniker seg rundt i periferien, ikke velkomne til å ta glede av full familieidyll, men er open for netflix og chill om en hunne skulle komme snikende gjennom skogen. Dette gjør hunnene dog med en stor risiko da spedbarnsdrap er vanlig blant gorillaene, spesielt om sølvhannen har mistanke om at avkommet ikke er sitt eget. Sølvhannene betaler nemlig for  denne parringsretten med stor risiko også. Han vil beskytte familien sin med kropp og sjel og vil kjempe til døden for deres overlevelse, spesielt om han kommer over andre familiegrupper med dominante hanner som ser etter en anledningen til å finne seg nye hunner. Men som regel kommer disse hunnene til han om han venter tålmodig. Hos gorillaene er det, som hos sjimpansene, hunnen som legger ut på eventyr nylig kjønnsmoden og klar for noe nytt. Og om hun finner sin nye sølvrygg å være urimelig eller rett og slett utrivelig, har hun sin fulle rett til å forlate og prøve lykken igjen uten at noen prøver å stoppe henne. Dette har vært observert blant annet etter at en hunn har opplevd drap av sitt avkom, så fra et Homo sapiens perspektiv ser jeg for meg at familiegruppen først og fremst styres av rettferdighet og respekt.

Foto: Kadie Callingham

Gorillaene som de andre ville menneskeapene kjemper en kamp for å overleve. Tap av habitater, klimaendringer og andre menneskelige forstyrrelser preger hverdagen. I tillegg har fjellgorillaene i Kongo blitt stående fast i store politiske og sosiale konflikter og jeg oppfordrer alle til å lese mer om den enorme innsatsen lokale kongolesere sammen med skogvoktere legger ned for å redde disse fantastiske dyrene.

Neste uke må vi faktisk forlate Afrikas kontinent og ta turen over til Asia for å finne den neste menneskeapen. “Mannen i skogen,” orangutangen står for tur! 


Denne teksten er skrevet av primatolog og eventyrer Anita Eriksen.
Anita er kronisk rastløs, overkvalifisert og et av de rauseste menneskene du vil møte. I løpet av 2021 kommer hun til å ta rollen som prosjekleder i Lei en biolog, og er med på å utvikle "Foredragsklubben" for å bidra til den faglige utviklingen i Lei en biologs medlemsforening.

 
Forrige
Forrige

Månedens primat: mannen i skogen

Neste
Neste

Bonobo: vårt fiskespisende søskenbarn