Mangroveskogene: Superhelter, Bonnie Tyler og presise vannpistoler

 

Uttrykket; «kun fantasien setter grenser», kommer virkelig til sin rett i naturens vidunderlige verden; her finnes fisker som flyr, krabber som klatrer og pølser som puster.

Et sted der fantasien har fått utfolde seg fritt, er i mangroveskogene. Mangroveskoger finnes i tidevannsbelte langs tropiske kyster, i sumper og ved elveutløp langs ekvator. Slik foreldre plutselig må selge lopper og dopapir, har også disse skogene blitt tildelt flere krevende oppgaver i økosystemet; de gir husrom til en rekke merkverdige dyr som lever i, langs og under dem, og de beskytter kystområdene fra erosjon, tidevann og kraftige naturkrefter (eksempelvis beskyttet mangroveskogene mennesker bosatt ved kystområder i Bangladesh under Tsunamien i 2004).

Foto: Phuket@photographer.net/flickr.com (CC BY 2.0)

Felles for trærne som vokser i mangroveskogene, er at de ikke har jord eller fast bunn å vokse i. Å vokse seg høy og sterk på tradisjonelt vis ville derfor vært en risikosport i den mudrete bunnen. Likevel har de fått rollen som kystens store beskytter og mange er avhengig av at de holder seg på røttene. Derfor har de funnet en snodig løsning på problemet; noen av trærne gror såkalte stylteføtter, som de klarer å feste i mudderbunnen for å kunne tåle både høyden sin, og tidevannet (og en tsunami i ny og ne). Trærne vil også gro røtter som vokser horisontalt og danner et nettverk med nabotrærne, slik at vekten av dem fordeles. Mangroveskogene trenger også oksygen, men nede i mudderet er dette en mangelvare. At disse glupe trærne har funnet en løsning på denne utfordringen også, overrasker ikke. Inni røttene finnes det hulrom som kan fylles med luft ved høyvann. Trærne benytter ulike metoder for å nå det oksygenrike vannet. Kanskje den mest spektakulære varianten ser vi hos treet Avicennia. Dette treet gror små snorkler som vokser mot tyngdekraften, altså fra mudderet og opp til vannet, hvor det så kan hente det gjeve grunnstoffet. Mangelen på oksygen i mudderbunnen hindrer også nedbryting av organisk materiale, som fører til at mangroveskogene også lagrer utrolige mengder CO2. Når de først har fått tittelen «O Store Kystbeskytter», høyner de, og fortjener nå tittelen som superhelter. 

Foto: Aleksandr Zykov/flickr.com (CC BY-SA 2.0)

Mangroveskogen har virkelig fortjent sin spalteplass. Det er også to bemerkelsesverdige dyr i disse skogene, som må nevnes; maneten som lever livet sitt opp ned og fisken som spytter byttedyr ned fra trærne.

Cassiopea andromeda er maneten som er en så ihuga fan av Bonnie Tyler, at den rett og slett har snudd hele livet sitt rundt. Den lever i mangroveskogene, med armene opp og geleen ned. Maneten legger seg ofte ned på bunnen, med armene duvende opp i vannet og kan lett forveksles med en anemone. I armene befinner det seg både giftceller og mange små munner. Giftcellene lammer uheldig forbipasserende, og de mange små munnene leder den lamslåtte fangsten videre innover gjennom kanaler. Kanalene smelter sammen og den kommende næringen sendes ut i magen. Denne vrien er felles for det som heter lungemaneter (orden Rhizostomeae), og til forskjell fra maneter som kun har én stor munn omgitt av tentakler. En løsning som for eksempel den litt for kjente brennmaneten har gått for.

Armene til opp-ned-maneten fungerer i tillegg som solsenger for en brunalge som lever i symbiose med maneten. Når brunalgen treffes av sola, begynner de å fotosyntetisere i ren begeistring. Når det regner på presten, les: når sola skinner på algen, drypper det på klokkeren, les: maneten får næring som takk for lånet av solseng.

Langs mangroveskogene og deres sumper svømmer også en spenstig fisk, som har utviklet en spesiell metode for å dekke sitt daglige proteinbehov. Fisken speider opp mot bladene som henger ut over vannet. Ettersom det er lite lys der fisken holder til, har den gjort som ulv i bestemorklær, og forstørret øynene for å kunne se bedre. Den leter etter et bytte, eksempelvis en gresshoppe, som tar en pust i bladet etter en lang dag med hopping. Lyset brytes i vannoverflaten og endrer vinkel, noe som gjør beregning av avstand fra vann til luft (eller omvendt) vanskelig. Fisken posisjonerer seg først i vinkel til der byttedyret synes å være, for deretter å justere posisjonen etter lysbrytningen. Skytterfisken er nå klar til å utføre sin store kunst. Den store halefinnen hjelper skytterfisken og akselerere mot målet samtidig som den spytter en vannstråle mot det intetanende byttedyret. Det plutselige vannangrepet setter bytte ut av balanse og det faller ned i vannet. Munnen til skytterfisken er vendt oppover og er et spesialdesign for å raskt sluke byttedyr som faller ned på vannoverflaten. Vannspyttingen må være perfeksjonert for å fungere og kunsten krever mye trening. Yngre fisker følger derfor etter de eldre for å observere deres spyttepresisjon.

Ved gjentatte bomspyttinger og sulten mage, har skytterfisken en plan B som er mer treffsikker, men ikke mindre imponerende. Skytterfisken kan hoppe opp til blader som henger hele 60 cm over vannet for å jafse i seg byttedyr. Det er en avstand to ganger så lang som fisken selv. På denne spenstige måten sørger skytterfisken for å bli mett, selv på en dårlig dag.

En stor takk rettes til den beskyttende mangroveskogen, hvor Bonnie Tyler-elskende maneter og skyteglade fisk lever sine forunderlige liv, og der fantasien tydelig har hatt en finger med i evolusjonen.


 
Hanna Jønland

Biolog, dykkeentusiast og turelsker

Forrige
Forrige

Sjøpattedyrserien: Hvithval

Neste
Neste

Månedens sjøpattedyr: spekkhoggeren