Månedens sjøpattedyr: spekkhoggeren

 

Nytt år (sånn ca), ny bloggserie! Vi ønsker velkommen til Månedens sjøpattedyr med Maria Sørlie, en serie der vi dykker ned i hvalens og selens verden og garantert kommer opp igjen med haugevis av interessante fakta! 

Vi starter med en velkjent og karismatisk art, spekkhoggeren (Orcinus orca), den største delfinarten i verden. Delfiner er kanskje ikke det første du tenker på når du hører ordet spekkhogger, men de er faktisk det. Samtidig er de også tannhvaler, og derfor hvaler. En grei huskeregel er at alle delfiner er hvaler, men ikke alle hvaler er delfiner.

Foto: Christopher Michel/Flickr CC BY 2.0

Men tilbake til spekkhoggeren. Dette er den mest utbredte av alle hvalartene og finnes i så godt som alle verdens havområder, men foretrekker enkelte områder fremfor andre, og da helst kaldere farvann. Det er store variasjoner i størrelsen på disse dyra, både blant forskjellige grupper og mellom hanner og hunner (et eksempel på seksuell dimorfisme). Sånn helt generelt ligger hannene på mellom 5,6 og 9 meter, mens hunnene er mindre; 4,5 til 7,7 m. Vekta varierer fra 1,3 til 6,6 tonn. Rekorden er på hele 9,8 m og 10 tonn! En typisk spekkhogger er svart på oversiden, hvit på undersiden og har markeringer i hvitt over øynene (øyeflekker), bak ryggfinnen (sadelmarkeringer) og langs flankene. Sveivene (armene og henda) og ryggfinnen er veldig stor i forhold til kroppsstørrelsen, og da spesielt hos hannen der den kan bli opptil 1,8 m høy. Hannens ryggfinne står også mer rett opp og ned, mens hos hunnen er den mer bakoverbøyd. Spesielt sadelmarkeringene er forskjellige hos hvert individ og brukes av forskere til å kartlegge og katalogisere individer i en bestand, hvem de sosialiserer med, hvor stort område de beveger seg i, osv.


Fun fact! Hos en av de mest studerte spekkhoggerbestandene har man funnet ut at det er ikke før rundt femtenårsalderen at ryggfinnen hos hannen begynner å vokse seg stor. Før det ser kjønnene like ut, bortsett fra markeringer i hvitt på undersiden rundt åpningene til kjønnsorganene.

Spekkhoggere er veldig sosiale og smarte dyr. De jakter i flokk slik at de kan nedlegge større byttedyr og bruker flere forskjellige og oppfinnsomme metoder for å klare å ta livet av disse dyra. Alt fra å bruke seg selv som rambukk eller holde byttet under vann til de drukner når de jakter på andre store hvaler, selvpåført stranding for å få tak i sjøløver og rett og slett å svømme etter byttet (i dette tilfellet tunfisk/makrellstørje) til det blir utmattet og gir opp. Det er ganske imponerende tatt i betraktning at tunfisk er sykt raske til beins (finns?).

Foto: Matthew Allen/Flickr CC BY-NC 2.0

Det store utbredelsesområdet deres, og det faktum at de er veldig smarte og sosiale, har resultert i et mangfold av ulike måter å leve på, sosiale strukturer, kommunikasjon, og som nevnt over, jaktmetoder og byttedyr, som er tilpasset området de lever i. Når populasjoner eller grupper innenfor en art over tid utvikler seg til å bli forskjellige fra hverandre på flere av punktene over, kalles populasjonen gjerne for en egen økotype. Flere økotyper kan leve i samme område, men parrer seg ikke med hverandre og er genetisk forskjellig fra hverandre. 

Det pågår faktisk en debatt om spekkhoggeren bør deles opp i flere arter, men det har ikke skjedd enda. Selve artsbregrepet innenfor taksonomien kan for øvrig også være noe upresist da naturen ofte har mer flytende overganger enn det vi mennesker helst vil ha det til.

Spekkhoggere er smarte og tilpasningsdyktige dyr som lever og jakter i flokk. Derfor har de også et mylder av oppfinnsomme jaktmetoder som vi stadig oppdager flere av. Et godt eksempel på dette finner vi blant spekkhoggere i Antarktis, som vi skal snakke mer om neste gang. Vi sees!


Månedens sjøpattedyr skrives av Maria Sørlie. Hun er marinbiolog og over gjennomsnittet interessert i alt som har med sjøpattedyr å gjøre. Som sørlending har hun vokst opp med "tæan i tanga" og tilbrakte mang en barndoms sommer fiskende etter krabber, reker og andre dyr som lusker under brygga og mellom svabergene. Dette ble starten på en altoppslukende interesse ikke bare for havet og livet der, men også reptiler, amfibier, fugler, pattedyr, dinosaurer, atferd, evolusjon, fysiologi, you name it. Som den lesehesten hun er så elsker hun å fordype seg i alskens bøker, vitenskapelige tekster og artikler, for så å dukke opp til overflaten og skrive om det etterpå.

 
Forrige
Forrige

Mangroveskogene: Superhelter, Bonnie Tyler og presise vannpistoler

Neste
Neste

En liten ruring?